Vil Nikolai Astrup ta sin del av ansvaret for å stanse tapet av biologisk mangfold?

Det er gledelig at vi har fått en leder av Kommunal- og moderniseringsdepartementet (KMD) som er opptatt av vårt felles miljø. Nikolai Astrup har tidligere vært Høyres miljøpolitiske talsmann. I 2012 fremførte han en kunnskapsrik interpellasjon på Stortinget, der han løftet frem viktigheten av å ta vare på biologisk mangfold. Astrup understreket den gang viktigheten av naturmangfoldloven som verktøy for at vi på hjemmebane skal kunne nå FNs internasjonale mål for biologisk mangfold (Aichi-målene).

Hovedmålet for 2020 ble av FN i 2011 definert slik: «Effektiv og umiddelbar handling for å stanse tapet av biologisk mangfold, for å sikre at økosystemene i 2020 er robuste og leverer livsviktige økosystemtjenester.» Vi er i 2020, men hovedmålet er som kjent langt fra nådd – heller ikke i Norge.

Nå er Astrup selv i posisjon til å avgjøre hvor «effektiv og umiddelbar handling» Norge skal gå i gang med for å stanse det akselererende tapet av biologisk mangfold. Som øverste leder av KMD, er det nå Astrup som har myndighet til å avgjøre innsigelsessaker, dvs. saker der fylkesmennene har fremmet innsigelser av hensyn til nasjonale og vesentlige regionale miljøinteresser i plansaker.

Miljøinteressene vektet lettere under den borgerlige regjeringen

Frem til nå har den borgerlige regjeringen i altfor stor grad vektet kommunenes selvstyre tyngre enn nasjonale og vesentlige regionale miljøinteresser, noe som har medført en stadig økt nedbygging av særlig verdifull norsk natur, viktige landbruksområder og store friluftslivsverdier. Praksisen har blitt kritisert av naturvernorganisasjoner, og problematisert av Riksrevisjonen, og den har medført at fylkesmennene nå kommer med færre innsigelser, i tillegg til at færre av innsigelsene får medhold av KMD.

Det er vårt håp at Astrups ledelse av KMD vil føre til en endret politikk når det kommer til behandlingen av de særdeles viktige og presedensdannende innsigelsessakene. For å stanse bit-for-bit-nedbyggingen og tapet av natur, må fylkesmennene i mye større grad bli hørt i disse sakene, ellers vil innsigelsesinstituttet fortsette å forvitre, slik altså også Riksrevisjonen har påpekt.

Karmøysaken viser hvilken vei Astrup vil gå

En svært god pekepinn på om vi nå får en politisk endring i KMD, får vi i løpet våren eller sommeren. Da skal KMD avgjøre om de støtter Fylkesmannen i Rogalands innsigelse og faglige råd mot en omstridt reguleringsplan for en omkjøringsvei på Karmøy (Åkra sør-Veakrossen). Denne saken er særlig interessant fordi KMDs godkjenning i 2018 av kommunedelplanen for veien, legger sterke føringer for å sikre avbøtende tiltak for å bevare biologisk mangfold. Dessverre har ikke disse føringene blitt tatt hensyn til av Statens vegvesen når de har utarbeidet reguleringsplanen for veien (det vil si detaljene for akkurat hvor og hvordan veien skal bygges).

Reguleringsplanen har for øvrig et svært høyt konfliktnivå knyttet til regionale og nasjonale interesser innen landskaps-, landbruks-, frilufts- og naturverdier. Når det gjelder naturverdier, vil prosjektet ha en negativ påvirkning på truede arter som blant andre hubro, vipe, svartstrupe (alle sterkt truet) og storspove (sårbar). I tillegg er det fra før kjent at planen vil berøre den sterkt truede og utvalgte naturtypen kystlynghei.

I forbindelse med en naturtypekartlegging i 2019 (ikke initiert av det aktuelle prosjektet), ble det i tillegg registrert ytterligere fire rødlistede naturtyper i området for den planlagte veitraséen: Sørlig slåttemyr (kritisk truet), semi-naturlig myr (sterkt truet), seminaturlig eng (sårbar) og semi-naturlig våteng (datamangel). At disse naturtypene ikke har blitt oppdaget før nå, viser hvor mangelfullt utredet prosjektet er når det kommer til natur og biologisk mangfold. Fylkesmannen i Rogaland påpekte dette i sin høringsuttalelse, og kom derfor med faglig råd om å oppdatere konsekvensutredningen fra 2009.

KMDs oppgave blir å vurdere om lovverk og føringer har blitt hensyntatt i reguleringsplanen, og om prosjektets samfunnsnytte kan forsvare de omfattende naturødeleggelsene. I januar 2020 henviste Rogaland fylkeskommune til en 10 år gammel kostnads- og nytteanalyse i saken: Veiprosjektet var den gang vurdert å være samfunnsøkonomisk lønnsomt, men justert for prosjektets kostnadsøkning og den generelle prisstigningen i samfunnet, vil prosjektets netto samfunnsøkonomiske nytteverdi nå være på ca. minus 350 millioner kr. Det betyr at for hver krone som brukes på prosjektet, får man bare ca. 50 øre igjen i samfunnsnytte. Vektingen mellom nytteverdi og miljøødeleggelser burde dermed gi seg selv.