Gauselskogen – det tapte fugleparadiset

av Erik Thoring

La oss gå 24 år tilbake i tid, til 1999. Da startet den massive boligbyggingen på Gausel. Først kom nettverket av nye veier, i et edderkoppmønster over grøderik jordbruksjord. Så kom boligene som rekkehus og lavblokker brutt opp av små hageflekker, lekeplasser og grønne turkorridorer.

Nabolandskapet til Gauselskogen var for alltid forandret – fra grønt til grått.  Men hva har det med Gauselskogen å gjøre? Skogen står jo der som før, tenker du. Og den er i tillegg vernet som naturreservat. Det er knapt nok lov å knekke en kvist uten tillatelse.

Matkammer for folk og fugl

Siden 1999 har all jordbruksjord på Gausel blitt bygd ned til boliger. Gauselskogen er ikke lenger hva den en gang var. Flyfoto Norgeskart.no

Det er en direkte sammenheng mellom skogen og det omkringliggende landskapet. Før var Gausel dominert av et mosaikkpreget jordbrukslandskap. Åker, eng, slåttemark og beitemark. Mat til storfe, hest og sau. Og mat til mange av fuglene som hadde tilhold i Gauselskogen. Insekter for noen, mark for andre. Gausel var et matkammer for folk og fugl.

Det er den ene av forandringen som har hatt negativ betydning for livet i Gauselskogen. Det andre er folk. Da jeg besøkte Gauselskogen første gang tidlig på 1980-tallet var Gauselskogen en bortgjemt oase. Ingen stier, ingen tilrettelegging og knapt et synlig tråkk. Du måtte lete for å finne en atkomst til skogen uten å gå over bondens åker eller eng. Straks inne i skogen ble du omslukt, eller skal vi si oppslukt, av en ekstremt tett og frodig vegetasjon. Urørt og viltvoksende. Det var den urskogfølelsen.

Kakafoni av sang

Mellom busker og hasselkratt sto det solide, ranke trestammer i den moldrike jorda –  eik, bjørk, bøk og alm.  Mange av trærne rette som fyrstikker, nesten uten greiner nederst, men med frodige greinverk øverst, nærmest himmelen. Sjøl på en solrik dag sørget det tette taket av trærnes bladverk for at skogbunnen lå en i halvskygge. Svalt og behagelig på varme dager og med et fuktig jordmonn som dampet av lukt og liv.

I dette produktive skogsmiljøet yrte det av fugler over alt. Høyt opp i trærne og langt nede blant urteplantene. I en liten klynge av plantede grantrær skrålte en svær gjeng med gråtrost, så snart en inntrenger kom dem for nære. I alle deler av skogen var det fuglekor så intenst og så variert at man hadde problemer med å skille den ene sangen fra den andre. Det låt som en kakafoni.

Folkeskog

Det er ikke slik lenger. Skogen er stort sett den samme som før, men har ikke det samme urskogpreget som jeg opplevde for 40 år siden. Skogen er preget av menneskelig bruk. Stier og tråkk på kryss og tvers, lysåpninger der noen har rigget seg til med ulike aktiviteter. Skogen blir sjølsagt brukt av naboer, og kanskje er det en og annen som ser sitt snitt til å lufte hunden sin. Den menneskelige bruken har satt sitt avtrykk på skogen og livet der.

Noe annet var ikke å vente. Når du bygger en by i en kringle inntil skogen må du regne med at skogen blir brukt av de nye innflytterne. De synes sikkert skogen er like fascinerende som jeg gjorde første gang jeg oppsøkte den. Og det er ingenting som hindrer folk i å bruke skogen. Reservatet har ikke ferdselsforbud, sjøl ikke i fuglenes hekketid.

Fuglene som forsvant

Det mest iørefallende er den dramatiske nedgangen i fuglebestanden. Dette vet vi mye om fordi feltornitolog Øyvind Gjerde kartla fuglelivet i skogen for nesten 50 år siden, i 1977. Den erfarne ornitologen hadde aldri tidligere vært i en skog med så stor bestandstetthet som i Gauselskogen. Gjerde registrerte 25 arter og hele 271 hekkende par. 30 år seinere, i 2009, gjorde han kartleggingen på ny. Antallet hekkende par var redusert med mellom 70 og 80 prosent. Flere arter manglet helt, blant annet tyrkerdue, linerle og jernspurv. Andre arter som var svært tallrike som gråtrost og løvsanger, var nå fåtallige. 

Også det rike plantelivet i skogen er redusert. Kusymre som det var mengder av i skogen, er nå helt borte. Landets kanskje største forekomst av lundstjerneblomst finnes det nå bare spredte forekomster av. I 1978 registrerte botaniker Sverre Bakkevig 114 plantearter i skogen. I 2009 var tallet 83.

Gråtrost og løvsanger i fritt fall

All skyld for de negative endringene i Gauselskogen  kan ikke bare legges på arealendringer i nærområdet og økt menneskelige ferdsel. Siden Øyvind Gjerde kartla skogen i 1977 har fuglebestandene i hele Europa hatt en markant nedgang. Det er færre fugler nå enn før. Noen arter har hatt en så sterk tilbakegang at de har fått merkelappen «utryddingstruet». Men kanskje mest skremmende er at såkalte vanlige arter har hatt stor nedgang. Før var løvsanger regnet som Norges mest tallrike fugl. Slik er det ikke lenger. I Gauselskogen registrerte Gjerde 20 revirhevdende løvsangere. I 2009 var tallet tre.

Eller gråtrost som hadde sine bråkete hekkekolonier i nesten hver eneste skogsteig i Stavanger. I dag finnes det ikke eneste gråtrostkoloni noe sted i byen, heller ikke i Gauselskogen.

Alt håp ute?

Er det mulig å få fugle- og plantelivet tilbake i Gauselskogen? Kan vi på en eller annen måte restaurere skogen slik at opplevelsen blir som før? Det er tvilsomt. Jordbruksarealene som tidligere omkranset skogen og som betydde mye for mange av skogens innbyggere, er tapt for alltid. Dessuten er nedgangen i fuglebestandene ikke bare et lokalt fenomen. Over hele kloden har dyrebestandene blitt mer enn halvert i antall de siste 50 årene. Det er rett og slett færre fugler nå enn før, også av de «vanlige» artene.

Det vi kan gjøre i Gauselskogen er å plante inn stedegne «krattplanter» til erstatning for forvillede, fremmede hageplanter som er uønsket i skogen. For mange fugler er tett undervegetasjon helt nødvendige hekkeplasser. Dernest kan vi regulere ferdselen i den sårbare hekketida. Det vil si å kanalisere ferdselen med fysiske gjerder. Det er drastisk og det er grep som er ukjent i Norge. Men naturkrisen er også dramatisk, og det er ikke usannsynlig at vi i nær framtid må gjøre drastiske tiltak for å unngå utdøing av arter.

Urørte fornminner

Men noe er akkurat som før: Fornminnene. I skogbunnen har arkeologene kartlagt ikke mindre enn 98 røyser eller steinsamling, hvorav de fleste antas å være gravrøyser fra jernalderen. I tillegg skjuler skogen spor etter to hustufter, rester etter gamle steingjerder (gardfar) og en hulvei.